GAMLE VEIFAR I EIDSBERG (del 1)













Nils-Johan Undrum 

2019


Forord

Eidsberg kommune, lik alle andre kommuner, ble pålagt å registrere alle kulturminner. Vi har her konsentrert oss om å registrere «Gamle veifar». Der finner vi: Ferdselsvei, kjørbar vintervei, hovedferdselvei, kjørbar ferdselsvei, kjørbar kjerrevei, ride-/gangvei, hulvei, eldre gårdsveier.

Vi funderte lenge på hvilken måte vi lettest kunne legge dette fram slik at andre kunne forstå hva forskjellen var fra stier til hoved ferdselsveier. Vi endte opp med å presentere dette arbeidet med å bruke kart hvor forskjellige typer veier var tegnet opp.

Vi måtte bruke kart fra forskjellige tidsepoker, for gjennom hele historien har eldre veier blitt nedlagt og nye veier blitt anlagt.

Den beste måten vi til slutt valgte å bruke, var å ta for oss en veistrekning hvor vi skrev ned hvor veien gikk, og var det noen historiske hendelser eller steder hvor veien gikk forbi, skrev vi det ned. Hele tiden har vi fulgt veiene som er tegnet inn på gamle kart.

Øivind Larsen har vært til uvurderlig hjelp både når det gjelder gjennomføring, tegning av traséene på gamle kart, rettskriving og ikke minst med alt som har med data og gjøre. 




Innholdsfortegnelse

135


Gamle veifar i Eidsberg

Det finnes mange rester etter gamle veier i Eidsberg, og jeg vil notere noen av dem jeg vet om og som vi ser på gamle kart.

Generelt om veihistorien.

Tendensen er at mange av de gamle veiene har gått der de nåværende ligger. Fra oldtiden var det kanskje dyretråkk som etter hvert ble til stier som også folk etter hvert benyttet seg av. Vi kan bare selv tenke oss når vi går i skogen eller på fjellet og kommer til en sti, så er det fristende å følge den. Denne måten å komme seg fram på brukte folk i mange hundre eller kanskje tusenvis av år. Når folk etter hvert begynte å bruke hest til kløv eller drifter av større dyr, så ble jorden presset ned mer og mer etter hvert. Der det var løs jord eller myrområder, var det mest synlig, men der det var helling, ble det mer synlig som en terrasse, og det er det vi kaller hulveier. Det vil si når stien ble så slitt og på grunn av stadig trykk, ble jorden presset ned, slik at det ble et U–snitt.

Når de lærte å bruke seletøy og skokler på hestene, ble det også lettere å binde lasten på en anordning bak på skoklene, som var forløpere til sleder som ikke bare ble brukt på vinterføre, men også på sommerføre.  Da det ble mere vanlig med kjerrer, var det kanskje vanskelig å kjøre i 

-5-

hulveier som gjorde at kjerra lett kunne velte der hulveien var for dyp, enten måtte de planere hulveien med den jobben det medførte, så da var det kanskje ofte at det k

unne se ut til at det ble bygd kjerreveier, enten der hulveiene hadde vært eller like ved siden. Et eksempel på at dette har skjedd, ser vi tydelig nede i Eidsberg. Arne Randem fortalte at han tidligere hadde sett noe som så ut som en hulvei i skogen til Berg. Inger Johansen har fortalt at rett bak stua Sanden der hun hadde bodd en gang, var det rester etter en gammel vei. Vi måtte gå ut i skogen for å se etter. Det første vi så var rester etter veien som var tydelig å se rett bak den gamle grunnmuren til huset. Like i nærheten kom vi over det som måtte være rester etter den gamle hulveien som vi kunne følge et godt stykke. Begge disse veiene ligger i skogen like øst for den tredje og nye veien fra Hjelmark til Rud. Et godt eksempel på at veiene stort sett ligger like ved siden av hver andre.

Det har vært sagt at veiene måtte være så brede at ridende kunne holde sverdene sine på tvers av vegen uten å komme bort i trær på sidene. Det vil si i praksis si 6 alen (3 ½ meter) til småveier, til 8 alen på litt større veier, det vi i dag sier 5 ½ meters vei. Etter hvert som trafikken økte, ble veibredden økt til 7 ½ meters vei som er vanlig på de fleste mindre hovedveier i dag. Når vi vet at de gamle veiene bare ble ryddet uten noen grunnarbeider, bare fjernet stubber, de største steinene og kvist, har vi hørt og kan forstå at det var svært gjørmete og vanskelig å komme fram

, særlig ved nedbør, og ved teleløsning om våren. Vi vet at det var vanlig at ferdselsårene ble lagt gjennom gårdstunet på en gård, noe som var betydningsfullt for gårdseieren som ble spart for å holde privat vei. Men vi har hørt at gårdskona var lei av at veifarende gikk opp på trappepælln (nedre trappetrinn) og sparka av seg den verste søla når de gikk forbi.

Når de grøftet, ble jorda lagt inn i veien og deretter ble det strødd på litt grus i senere tid. Slik lå de i mange år. Det var først da bilene kom at veiene i praksis senere ble utvidet med gjerne en meter på hver side, og da ble det også ble gravd ned vel en halv meter og fylt med pukk og sand uten å gjøre noe med den gamle veibanen som naturligvis ble et problem med telehiv. Dette ser vi nå tydelig når veiene blir asfaltert. Hver vår har telen løftet det gamle veilegemet, og den nye fyllingen ytterst på sidene blir liggende stabilt. Asfaltdekket må da naturligvis 

-6-

sprekke, noe som gjør det farlig, spesielt for syklister. Det er et problem vi dessverre må leve med til eventuelt hele veien blir oppgradert. Det vil si at all masse som ligger midt i veien, må skiftes ut, noe som vil føre til store ekstra utgifter. Men da vil veidekket ligge stabilt, og vi får en vei som vi kan ha glede av i lange tider.  

……

 

Gamle kart og påtegning av veiene.

Når det gjelder påtegning av veier på gamle kart var de utrulig nøyaktige når vi vet hvilke hjelpemidler de hadde til rådighet på den tiden. Veiene var sikkert da som nå i stadig forandring på grunn av   trafikkmengden, slik at det etter hvert ble behov for utbedringer og bygging av nye strekninger. 

På de eldste kartene vi har, fra slutten av 1700-tallet, har de sikkert prøvd å tegne så nøyaktig som mulig, men det kan være vanskelig noen ganger å se forskjellen på de forskjellige veistandarder så som stier, kløvveier, hulveier, vinterveier og mer eller mindre hovedveier.

På noen steder kan vi se på kart fra 1796 at en strekning er tegnet som sti på en strekning

, men litt lengre framme er den tegnet som kløvvei. Hele denne prosessen kan ha gått over mange år, så fra det er tegnet for eks. en hulvei et sted, kan den være det i mange hundre år før den kan kalles en vei.

På kartutsnittet som vi har lagt ved, håper vi det kommer fram hvordan veiene gikk

i gamle dager.

 

Karl Johans «kongevei» gjennom Eidsberg bygget 1818-1828.

 

 

Vi vet at da Karl Johan ble konge over både Norge og Sverige i 1814, ville han ha et godt veinett mellom de to landene. Det første han 

-7-

bestemte, var at det skulle bygges en paradevei som det kunne kjøres i trav med vogn fra Christiania til Stockholm.

Stortinget som skulle bevilge penger

, satte seg på bakbeina og var imot det store prosjektet, men den nye veien ble fullført med militære mannskaper i 1828. En gammel mann har fortalt: Jeg kan huske at kongen kom kjørende i 1828. Bøndene måtte møte opp med hester der det var hestebytte, og kongen skulle kjøre i trav hele veien. Kongen trengte 81 hester på hvert skift, og mellom Stockholm og Kristiania ble det til sammen brukt 5000 hester. Kongeveien gikk fra Kristiania over Ekebergåsen, om Ljabru og Ski og derfra til Vegger i Hobøl til Onstad sund.

Fergestedet ved Onstad sund var ikke bare et trafikknutepunkt, men også et militært viktig sted som flere ganger var skueplass for krigs-handlinger mellom nordmenn og svensker. Den mest minneverdige hendelsen herfra er nok knyttet til Karl XII som kom her under retretten fra Kristiania i 1716. For å hindre kongen i å ta seg over sundet, hadde nordmennene ødelagt ferga og senket alle båtene på

Askimsida. Tømmer til å bygge flåter av fant svenskene ved å rive noen hus, og likedan tømmer ved Hovin kirke som skulle brukes til restaurering samme året. Hovin kirke ble først restaurert i 1720.

Sundtollen ble betalt med korn. En kar som krevde inn sundtoll, brukte på sin årlige runde alltid å ha brennevinsdunken med. En dram var «kvittering» for innbetalt toll. De som alltid leverte godt korn

, fikk gjerne en ekstra «kvittering», mens de som hadde mindre godt korn, kanskje ikke fikk noe i det hele tatt.|

Onstad sund er fra gammelt av et av de viktigste fergestede

ne over Glomma. Sundet er en sterk utvidelse av Glommas løp med rimelige strømforhold og forholdsvis lett adkomst ned til strendene på begge sider. I sin beskrivelse av Onstad sund har Jacob Nicolaj Wilse med en betraktning om plassering av de norske sundsteder: «Sundstæderne i de norske Vande ere, for de stærke Strømmers Skyld, just hvor Vandet er bredest, Hvilket er tvertimod i Danmark.»   

Når vi kommer til Trippestad og videre østover, ser vi ned til Hoel- bekken i bunnen av dalen der det finnes noen store steiner som er 

-8-

restene etter ei bru fra den gangen, og

så går veien videre opp til Hoel. Her kan vi danne oss et bilde av hvor bratte kneikene kunne være. Det er hørt at Karl Johan bygde en ny vei som skulle være rettest mulig og at han kunne komme raskest mulig fram mellom de to hovedstedene, men han har nok benyttet seg av gamle og til dels svingete veier mange steder når vi ser på de gamle kartene. Men at veiene ble oppgradert, kanskje fra stier eller hulveier og gjort bredere, samt bygget bedre bruer er ganske sikkert. Etter å ha passert Hoelbekken fulgte han den eksisterende veien og svingte til høyre ved Mørkved, og der gikk veien ganske rett helt fram til Ulrikstad hvor den gikk gjennom tunet på gården. Litt før en kom til Ulrikstad passerte en Buer. Der var det ei grind hvor hodene til de to siste som ble henrettet i Eidsberg satt opp på grindstolpene i 1829. Der sto de i rundt 40 år før de ble tatt ned. Deretter forbi Morstang, der det var ekserserplass og rettersted i flere hundre år, og fram til Brennemoen og den berømte svenskegrana, som var et kjent sted som svenskene brukte å stanse ved når de drev store drifter med levende dyr fra Sverige til markedet eller slaktehusene i Christiania. Grana sto i nærheten av der rundkjøringa der OBS er nå. Grana sto helt inntil veien og ble felt ca. 1970 av hensyn til trafikksikkerheten. Videre gikk veien omtrent forbi der Edvin Ruuds hospital ligger og videre forbi Brødremoen- og Østrenggårdene. 


-9-























Svenskegrana


At vi forstår at det ble benyttet gamle veier, forstår vi, for i området der ligger det mange gravhauger fra små til dels veldig store på begge sider av veien. I overkant av Østrengfeltet svingte den av til venstre og fram til der fengslet ligger, på skrå over travbanen og til Langbrekke. Der tok veien til Trøgstad av og fortsatte

gjennom tunet på Langbrekke. Der fortsatte kongeveien østover. 


-10-

Kart fra 1826

Før Skofterudhellinga virkelig begynte å bli bratt, svingte veien til høyre og forbi Skofterudgårdene, der vi enda ser noen skarpe svinger nedover og like på sørsiden av husene på Haugen gård. Hæravassdraget måtte passeres, og brukarene er synlige rett nordenfor den nåværende brua ved Rustad. Da har veien sannsynligvis gått der den nåværende går nå forbi Ramstadkrysset og fram til Kjeserud, som da var prestegården i Hærland. I bunnen av nedoverbakken krysser kongeveien Visterbekken med en gammel steinhvelvbru som i dag er gjemt under fyllmasser for dagens vei. Videre oppover gikk kongeveien i delet mellom to jorder og fortsatte ved siden av gården Vister som på den tiden var gjestgiveri. Videre gikk den på sørsiden av Hærland kirke. Deretter passerer den Bergerbekken med Revhaug-brua, som er en av de

best bevarte av steinhvelvbruene i Østfold fylke, og over jordene i østlig retning mot Herland gård (Nortura). Videre passerer Kongeveien gårdene Nordby og Østby og fortsetter der rett fram. Ved Maridalen svinger den til venstre og fortsetter opp bakken, deretter over Mona og ned forbi Sloreby. Deretter fortsetter den over Lundebyelva og gjennom gården søndre Lundeby (Slepa). Navnet Slepa har den sannsynligvis fått etter at folk fra tidligere tider slepte 


-11-

båtene forbi her når de skulle over til Haldenvassdraget fra Glomma. Det var flere steder de kunne gå i land, og skjedde det ved Lekum, var det lett å ro i Heravassdraget. Det var bare å dra båtene forbi fossestrykene. Forbi Slepakjenn fortsatte de på sørsiden av Elgetun, forbi Engelykkja, Haga og fram til Vister. Der fortsetter resten av kongeveien mer som en sti fram til Rundkjenn, nær grensen til Marker.

Et sted mellom Vister og Rundkjenn holdt Steinulven til. Han het egentlig Ole Andreassen, og var sikkert en grei kar, men han hadde også mye rart for seg, så man kalte han for «Steinulven» på midten av 1800-tallet. Han hadde bodd på mange steder og en av dem var i ei hytte like vest for Rundtjern. Der gikk kongeveien over ei myr med kavlebru, før den stakk opp i åsen gjennom ei lita trange.

En bratt liten fjellvegg avgrenser veien på den ene sida. Den andre sida av veien avgrenses av en liten fjellformasjon, så vidt stor og bratt nok til å skjule en mann. Dette skal være stedet hvor Steinulven overfalt sine ofre. Han skal ha stormet fram bak steinen og skremt hestene ut i myra. Så lyktes han vel ofte med å røve til seg lasset.

Et dalsøkk i nærheten av Nøa kalles «Tjuvegodsdalen». Det heter seg at Steinulven gjemte sine stjålne skatter der.

Men han lyktes ikke alle ganger. Knepet var vel blitt kjent etter hvert, og det fortelles om en svenske som hadde forberedt seg. Han hadde laga seg ei griselærssvøpe med ei blykule i enden. Han la seg ned i lasset og lot som om han sov. Da Steinulven kom bort til lasset for å kaste han av, fikk han skikkelig juling. Denne gangen måtte angriperen kjøres hjem, og han skal ha måttet gå med stokk i flere dager etterpå. Det ble fortalt at Steinulven stjal alt hva en bonde hadde, til og med hesten, og ingen torde ta igjen av frykt for hevn.

Det er mer er å lese om dette i «Øst i kroken» og litt vestover.  

-12-


 

 

Kart fra 1826


Denne gamle veien i østre Hærland hadde kavlebruer eller mosebruer som var en gammel måte å bygge veier over myrer på. Kavler er tvers-liggende stokker som lå veldig tett og med mose ovenpå, slik at hestene ikke tråkket gjennom. På gamle kart kan vi se at når veien gikk over myrer, er der tegnet tett i tett med streker på tvers.

På strekningen fra Hærland kirke til Rundtjern er veien/stien tydelig merket med severdighetsskilt.

Dette er et resultat av hva jeg har hørt eldre folk har fortalt eller jeg har lest sett gamle kart, og hva jeg selv har ment hvor veien har gått, så det tas forbehold om eventuelle feil. 

-13-


Kart fra 1826

 

-14-


Kart fra 1826


Kart fra 1826


Lekum – Onstad sund.

Det ser ut som at Onstad sund var mer brukt enn Grønnsund til å passere Glomma på 1700-tallet og tidligere. Det var kanskje lettere å komme fram på begge sider av Glomma ved Onstad sund enn ved 

-15-


Grønnsund. Fra Askim historielag kan vi lese om stedsnavn hvor veien gikk fra Onstad sund og sørover til Lekum i Eidsberg.

De skriver: Etter at

de passerte Onstad sund gikk veien sørover til Trippestad, Sekkelsten, og videre der veien går i dag, forbi Sulerud, Hjelmark, Haug og til Lekum.

Denne veien er sannsynligvis veldig gammel, for på kart fra 1796 er veien tegnet fra Lekum forbi Haug og videre nordover der veien fortsetter i dag. Der kartet slutter, er det skrevet for hånd at dette er «weg til Onstad Sund».

Jacob Nicolai Wilse har skrevet om en gang han hadde vært ut og reist og kom hjem, så var det kommet reisende som hadde kommet dit for å   overnatte på prestegården, noe som var vanlig på den tiden. Da skriver han at det var noen som hadde kommet fra Fredrikshald og skulle til Kristiania neste dag, og andre som skulle den motsatte veien. Når vi ser på gamle kart, og

går fram til vår tid, så har det vært vanlig at når det bygges nye veier, så benyttes ofte de gamle traseene, men med utvidelse og utretting av de verste svingene. Da er det kanskje naturlig at veien videre til Halden går omtrent der hvor veien er i dag. 


-16-




Kart fra 1826

Mulige alternativer for å komme fra Glomma til Øyeren

I boka «Pilegrimsveien over Eidet» av Arne Sandem, kan vi blant annet se en av hans mulige veivalg fra Glomma til Øyeren. Han kunne tenke seg tre mulige landganger fra Glomma.

1: Tangen ved Huseby og inn Djupningen. Da var det ikke langt igjen til Eidsberg kirke. 

2: Lekumevja.

-17-

 

3: Lindhol.

De tre

alternative veiene ble samlet ved Rud, deretter forbi Haga, Ledingsrud, Nordkapp, Tassibakke, Berg, Eiebakke, Fusk, Enga, Eidareng, Rud, Gutu, Fuglesangen, Kjesegg, Bjerklund, Ekeberg, Taffelbakke, Hvidsten og Dammen. Derfra var det tre muligheter: om Dammen, Torp til Øyeren, eller Vestelven til Mønstervika.    

-18-



























Arne Sandem - Veien over Eidet, s. 85 

 

 -19-

En av de eldste veiene vi kjenner til fra Christiania til Stockholm gjennom Eidsberg.

 (

Må ikke forveksles med kong Karl Johans vei.)

I retning fra Christiania gikk den over Ekebergåsen om Ljabru og Ski og derfra til Vegger i Hobøl. Ved Onstad sund gikk den over Glomma og fram til Trippestad. Så er det litt usikkert om hvor veien gikk, men den måtte over Eidarengbrua. Der ser vi tydelig

alléen opp til Eidareng, som i riktig gamle dager, lenge før Askim ble tettsted eller by, har vært en sorenskrivergård. Videre gikk den gjennom Rud-skogen hvor restene av den er synlig helt i sørsiden av skogen. Der finnes også en gravhaug, og det fortelles at det også skulle ha vært en café eller vertshus der. Så gjennom gårdsplassen på Kråka og bak husa på Næringsrud. Like før Kråka krysset veien grensebekken mellom Askim og Eidsberg over Krage bru. I tradisjonen heter det at det ved denne brua en gang var en trefning mellom norske og svenske militær- styrker, forteller Tore Brevig. (Noe av dette har vi klippet fra Askim Historielag). Det indikerer at dette var en viktig vei gjennom Eidsberg og Askim. «Restene av veien som gikk over jordene her på Næringsrud, pløyde jeg opp i 1951», fortalte Johannes Næringsrud (født 1908). Videre fortalte han at der hvor veien gikk inn i skogen østover, er den godt synlig. Her ser vi på kart fra 1796 at denne veien videre gikk på skrå over Toppenjordet, som er blitt tettbebyggelse, inn i Morstongskogen og gjennom gårdsplassen på Morstang, der den svinger til høyre. Hvor den deretter dreier østover er usikkert, men det er tydelig at den har fortsatt over Monaryggen og fortsatte videre østover mot grensetraktene. Denne veien kan være en av de tidligste mellom Stockholm og Christiania. Oppe på Mona-ryggen var det flere til dels store gravhauger, noe som indikerer at det var en meget gammel vei. Vi vet at noen trudde at det var betydningsfullt å bli gravlagt langs viktige ferdselsårer. Noen av de største gravhaugene ble borte da den nye E18 ble lagt gjennom Monaryggen. Arkeologen Per Hernæs har uttalt at veien over Monaryggen sannsynlig har vært der fra uminnelige tider. Restene etter denne veien er fortsatt godt synlig på det stykket som er igjen av Mona-ryggen

-20-

Den passerte nok kanskje omtrent der Momarkenkrysset er nå eller litt lengre øst. Videre ser det ut som den fortsatte omtrent der den går nå, men svinger til høyre før Skofterudhellinga og fortsetter forbi gården  Skofterudengen. Deretter er det noen skarpe svinger før en kommer ned like før Haugen, for der er det et kryss der veien Havnås – Høitomt over Oppsalåsen og ned til Mysen passerer.

Så gikk veien rett bak husa på Haugen. Hera krysses ca. 20 meter nord for nåværende bru

. Brufundamentene er godt synlige. Så ser det ut til at veien følger den nåværende traséen som en helårsvei forbi Ramstad. Litt lenger framme krysser veien fra Kjeserud til Skårer. Fra Kjeserud går det også en vei til Herslet. Etter kryssing av Visterbekken fortsetter den ifølge kartet der veien nå går opp til det samme krysset ved Hærland kirke. I det krysset gikk veien til venstre til Kviserud og Korterud, mens hovedveien svingte brått til høyre og videre rett bak Hærland kirke, forbi Revhaug over «Herlands Aaen» og opp til Herland gård, videre forbi Nordby, rundt en liten ås og passerer på sørsiden av husa på Østby, videre forbi Maridalen og Sladderås, hvor den svingte svakt til venstre og kom fram til Havnås like ved Lundebyvannet. Da er den nede der hvor nåværende rv. 128 går. Ved Bjerke tar veien brått til høyre og deretter like brått til venstre før Sloreby, hvor veien krysser Lundebyelva, forbi søndre Lundeby og følger ca. nåværende vei forbi Slepatjenn og skrår svakt til høyre etter passering av Lundeby handelsforening og opp til Elgetun, som på den tida var en stor gård. På nordsiden av husa på Elgetun var det et kryss der en vei tok av og gikk nordøst på nordsiden av Moenskjenn og videre østover. Der ser en enda noen tydelige rester etter noen fyllinger der fjellene heller. Men fra Elgetun fortsetter hovedveien i mange svinger til (Hetthøl) Jorderud. Videre når vi passerer Øgårds-mosen og Trollbærmyra, ser det ut på kartet at det er markert med mange små tversoverstreker som sikkert markerer kavlebruer, noe som var en vanlig måte ved passering av myrer. Deretter passerer den rv. 128 ved Rundkjenn, og opp til Trollbærrøysa som ligger der den dag i dag, men ser mer ut som en stor steinhaug, videre over Rødenesgrensen og østover mot Ørje, passerer Oretapp, Kirkeng og følger Rødenessjøen videre forbi Kåtorp, Wiig, Ysterud og til Ørje. 

-21-


 Kart fra 1796

-22-









Kart fra 1796

-23-

Kart fra 1796


Kart fra 1796

-24-



Kart fra 1796

-25-


Kart fra 1796

Kirkeveien fra Havnås i Trøgstad til Hærland kirke.

Gamleveien fra Havnås i Trøgstad til Eidsberg hadde vi lyst til å finne. Helt tilfeldig kom vi i kontakt med en lokal kjentmann da vi skulle registrere en husmannsplass under Kviller, langt nord i Hærland, og spurte han om han visste noe. Du står jo midt på den nå, var svaret. Når vi så på et kart fra 1796 over området, kan vi følge den hele veien.

-26- 

Vi kommer inn på kartet vårt ved Aamodt i Trøgstad. Etter å ha krysset kommunegrensa passerer vi Buer og Glansenberg. For ikke å komme fram til Aasengen svinger vi til venstre ved Krogstad, passerer Borge, Hellerud, Kvillerhytta og Kviserud. Da var veien kort forbi Korterud, Visterhytta og til krysset ved Hærland kirke.

-27-

 Kart fra 1804

-28-

Hovedveien fra «Mysi» (Mysen) til Havnås i Trøgstad

et kart fra 1796 kan vi følge veien fra Mysen over Oppsalåsen der veien går nå forbi Haugen gård, hvor den krysser Rv.128 ved Rustad, rundt en ås og fram til (Humstved) Homstvet. Forbi (Hautomt) Høitomt og til Aasengen der den krysser Hera. Videre går veien forbi Våler, Krogstad og Glansenberg, Buer og over kommunegrensen til (Aamod) Åmodt i Trøgstad. Arne Hagen (102 år i 2012) fortalte at han som liten gutt syklet under stanga på en herresykkel denne veien fra (Bersland) Bergsland til Mysen. Den nye veien til Ramstadkrysset kom ikke før i 1920-åra. 


Kart fra 1796

-29-

Veien fra Hærland til Trømborg

Veier på kryss og tvers i bygdene våre har det vært fra uminnelige tider. Noen er enda i bruk. Andre har blitt til stier, mens de fleste har blitt borte av forskjellige årsaker. Mange gikk bare gårdimellom, og andre var av mindre betydning. Vi har tre veier/stier/rideveier mellom Hærland og Trømborg som vi syns er viktig ikke å glemme.

Ole T. Baggetorp har en gang skrevet om en vei som han kaller:

                              Rideveien over Kåtåsen.

Kom en middelalderveien eller kongeveien ved Østby og skulle til Trømborg, var veien over Kåtåsen den korteste. Veien gikk forbi Bråten og til Mellom-Solberg. Derfra gikk veien til Kleiva og over Kåtåsen til Dynjan i Trømborg. Dette var en mye brukt gang- og ridevei. Hvor gammel den er, er det vel ingen som kan si. Antagelig er den fra den tid bygdene ble befolket. Anton A. Solberg, Vestli fortalte at da han var ung og bodde på Mellom-Solberg, kom det ofte fant og gikk den veien. Helt til etter krigen var veien en slitt sti. Folk brukte veien når de skulle ut i Fjella eller til Trømborg.  

Kåtåsen

På kart fra i dag står det ikke Kåtåsen, men Griniåsen. Navnet Kåtåsen kommer fra ordet kåte. Kåte er en hyllelignende sopp som vokser på bjørketrær. Ved å tørke og knuse innholdet i kåta fikk en knusk. Knusk ble benyttet når en skulle slå varme. Knusk har nemlig den egenskapen at den begynner å gløde når den blir utsatt for gnister. Ved å legge noen tørre og tynne fliser på den glødende knusken og blåse forsiktig, blir flisene antent, og en fikk et bitte lite bål. Alle husstander måtte ha ei kåte i huset. Antagelig vokste det mye kåte på bjørkene på Kåtåsen, derav navnet.

Denne veien er tydelig å se på et kart vi har fra 1796. 

-30-


Kart fra 1796

Kirkeveien fra Lilleng i Trømborg til Kjeserud i Hærland

Litt

lengre sør for Dynjan i Trømborg, omtrent mellem Øyerud og Bøltorp, ligger en plass som heter Lilleengen. Solveig Vengård som bodde på Lilleengen i mange år, forteller at rett bak stua gikk det en sti som gikk over åsen og kom ned ved Fauglie i Hærland. Dette var en snarvei til Hærland, så da hun gikk og leste for presten som det het (konfirmantundervisning), gikk de denne veien. Da hun kom til Fauglie, fulgte hun bare veien til Langhus og Skollingsborg. Derfra var det ikke langt til Skaarer og rett over veien til Keyserud (Kjeserud), som var prestegården på den tida. Var det ikke der undervisningen skulle foregå, var det ikke langt til kirken heller. 

-31-

 

Kart fra 1796

Gammel vei fra Rakkestad til Trømborg/Mysen

Ved Filtvet gikk denne gamle veien nærmest rett fram eller litt til høyre til krysset ved Søndre Rud og innover til Brattfoss. Veien gikk rett nordover forbi Nordre Rud. Arne Henry Rud fortalte at den gamle Rakkestadveien gikk rett forbi her, og ved den gamle stua Veiby var det skysstasjon på den tiden. Det er vanskelig å vite hvor gammel denne stua var, men vi vet at folk bodde her i siste halvdel av 1880-åra. Videre fortsatte veien rett inn i skogkanten nordover til de to 

-32-

nedlagte Ås-gårdene. Det var Anton Hamil Mysen som kjøpte dem og solgte jorda til Skollerud og beholdt skogen selv. Videre fortsatte veien forbi Søpler, Neple, to Krosbygårder, Dynjan, Braaten, Aasgård, Bamsrud og fram til Hallingstorp. På andre kart ser vi at veien fra Aasgård går ned til Susebakke,

og det er svært sannsynlig, for det er der veien går i dag, for gjennom tidene har veiene blitt lagt i forskjellige eldre traséer. 



Kart fra 1804

-33-

Fra Heen til «Lilleschoer» Lilleskjør.

Fra Heen søndre gikk det en

kløv-/hulvei nordover og rett fram  gjennom tunet på Svennebye. Videre gikk den ned bakken til bekken og passerte ei kvern som lå rett på oversida. Så fortsatte den og passerte rett gjennom tunet på (Skieppe) Skjeppe. Bestemora til Reidar Olsen fortalte at hun var lei av at veifarende trampet opp på trappehella for å få av seg noe av søla når det sølete. Videre fortsatte veien nokså rett fram til (Tilleschoer) Tilleskjør. Der gikk også veien rett gjennom tunet, før den fortsatte videre og kom ut på hovedveien rett sør for (Lilleschoer) Lilleskjør.

Kart fra 1796

-34-

Fra Homstvet, Berger og Bjørnstad til Melleby.

Veien fra Mysen til Havnås i Trøgstad gikk vest for Homstvet, og litt sør for Homstvet tok veien av og gikk rett gjennom gården, over elva og rett ved siden av et

gammelt teglverk. Litt lengre framme kom veien fra Kviller inn fra venstre. Videre kommer vi til Kviserud, som var et knutepunkt. Fra venstre krysset kirkeveien fra Havnås til Hærland kirke, og der gikk det også en vei til Korterud og Herslet. Rett fram gikk det en kløv-/hulvei til Berger. Der var det mulig å komme både til Dal, Hedemarken og sørover til Bjørnstad og Melleby og videre ut på hovedveien fra Christiania til Stockholm. 


Kart fra 1804

-35-

Veier til og fra Hedemarken.

På et kart fra 1804 ser vi at veien går vestover forbi Sagstua og (Frønaas) Føringsås, (Brataas) Brattås, Steen og nedover til Berger. Vi ser på dette kartet at

veien deler seg ved Berger, går til høyre nordover til Basdal og videre til Skaugen. Fra Berger og vestover forbi Aspelund og Revhaughytta til Revhaug kan være den beste veien fram til Hærland kirke der den munner ut på hovedveien. Den andre veien går sørover til Bjørnsted og ned på hovedveien ved Nordby. En annen trasé er veien fra Bjørnstad og videre litt østover forbi østre Bjørnstad til Melleby, hvor veien følger bekken til Østby, der den munner ut på hovedveien. 

-36-


Kart fra 1804

Fra Berger til Dal

Fra Berger går veien først opp til Basdal og deretter som kløv

-/hulvei videre nordover gjennom skogen, over (Gukilmyra) til (Dahlen) Dal. 

-37-

 

Kart fra 1804

Fra Dal til både Trøgstad, Høland og Hærland.

Fra Dal går det en vei nordover til Piperud, Rudi, Haga og til Aamodt. Foruten veien som går til Bruserud, går det en vei østover til 

-38-


Sandbekk. Videre går den til Tangen ved Nøklevannet. Ved Karlstenhytta deler veien seg, der den ene veien går til Dahlssætra og videre sørover og krysser kommunegrensa og munner ut i veien som kommer fra Hedemarken og Aasen og videre til Jeriko og videre sørover til Buviken ved Hungervannet. Tilbake til Karlstenhytta der veien fortsetter østover til Krog i Høland, Smeby og til Skrekerud der veien deler seg

. Nordøstover kommer en til Bae, der veien går sørover til Skislett og videre til Kallak og nordover til Basmo skanse og videre over grensen til Høland.


Kart fra 1796


-39-

Fra Dal og sørover.

Det gikk en vei, kanskje heller var en kløvsti eller hulvei, sørover fra Dal på østsiden av vassdraget til Bruserud, der veien svingte brått til høyre med ei bru over elva og sørover forbi (Holte) til Sagstua. Der var det i hvert fall tre muligheter videre sørover.

Den første gikk langs med Ørkemosen og Ørkekiern på den østre siden til Ørken

, deretter videre sørover langsmed (Schinerud Kiern til Schinerud) Skinnerud. Videre til Brunsnes og videre ned til Havnaas, som lå ved den gamle veien som i hvert fall var der i 1796.

Fra Skinnerud gikk det en vei til Spaniland. Derfra kunne man komme til Furulund og sørover til øst

re Løken og videre til Maridalen. Derfra gikk veien videre sørover inn i Trømborgfjella. Den passerte noen små tjern før den kom inn til Dahlsvann og Mellebyseter. Veien endte på Solbergseter.

Den andre muligheten, den var kanskje helst en sti,

gikk fra Sagstua til (Frønaas) Føringsås og videre forbi plassene (Brataas) Brattås og Steen, gjennom gården vestre Løken, forbi Bjørnestadhytta, gjennom gården Mellebye, langsmed bekken til Østbye og ut på den gamle hovedveien som gikk på sørsiden av gården.

Den tredje muligheten var å ta av og kjøre/gå ved siden av (Frønaas) Føringsås til Berger, videre forbi plassen Slora til gårdene (Bierne-stad) Bjørnstad og (Reva) Revhaug og derfra ned på den samme gamle veien. 

-40-


Kart fra 1796

Veier sørover fra Hedemarken.

Først kommer en til (Hemarkenhytta) Hedemarkenhytta og videre til (Helgerud) Haugerud. Der fortsetter veien over elva til Ørken og videre vestover til (Frønaas) Føringsås. Fra Ørken gikk veien sørover til Spanniland, vestover til Ragnerud

(Rognerud), og østover til (Schinnerud) Skinnerud. Derfra sørover forbi (Kuru) Rud, Brunsnes, og videre til Havnås.

Så må vi tilbake til Haugerud. Derfra går veien sørover på østsida av vassdraget. Den deler seg ved Haugerud, der den ene går forbi (HaltHytta) Halterikhytta til Mosen og videre til (Lunnebye) Lundeby. Den andre litt lengere øst til Stensrud, forbi Haraldhytta, (Jamerdal) Åsland og kommer i sammen igjen ved Lundeby og munner ut i kongeveien litt lenger sør.

-41-

 Litt om Halterikhytta (Elverø)

Dette stedet ble ryddet rundt 1670, og fikk dette navnet i senere tid fordi en halt mann hadde bodd der. Edvard Olsen med sin kone Lovise kom flyttende fra Askim prestegård 5.januar 1874 til Halterikhytten for «at overtage gaardsbruk».

Gårdsbruket er på ca. 30 dekar med bergskar og kratt. Skogen, ca. 100 dekar, mest fjellgrunn. De som kunne huske Edvard, kunne fortelle at han var en typisk alvorsmann som levde nøkternt og nøysomt, og var korrekt i all sin ferd. Han er husket for pent antrekk og blankpussede støvler. Ofte er han benyttet som fadder når barn blir døpt i grenda.

Lovise var mer lettlivet og satte pris på en liten fest i blant. Ungjentene i nabolaget samlet seg gjerne hos Lovise, som var livat og kvikk. Det er fortalt at jentene en gang sto rundt Lovise, som selv sto på trappesteinen, og det ble snakka «jenteprek». Da lød det inne fra huset: «Kom inn Lovise, stå ikke ute å bli forkjøla». Sommerkvelden var sval og mørk. Lettsindighet ble ikke tolerert der i huset!

Lovise var kvikk i replikken og utallige historier gikk om henne og gubben.

Ettersom vi vet at Lovise av og til måtte trekke harva, kan vi tenke at Edvard så inderlig gjerne kunne ønske seg en hest. Det er sagt at han ropte: «Fola syten» når han lokka på kua si.

Stua var lita og trang, og Edvard savna sterkt et «kammers» i tilknytning til kjøkkenet. Han løste problemet ved å trekke en krittstrek over kjøkkengolvet! Det var en ære å bli invitert over streken.

Edvard passet nøye på pengene sine – det trengte han nok – så han ville ikke sende penger med Lovise til butikken. Da han ble sykelig på slutten, måtte Lovise trekke han med på kjelken når hun skulle handle. Hjem måtte hun trekke både varene og gubben.

Jovisst kunne også Lovise styre penger! Hun ordnet sin økonomi! Engang hadde hun solgt ei ku og gikk i banken og satte inn pengene. Men hun hadde også penger på kontoen sin, og hun ville samtidig ta ut rentepenger som hun trengte til sitt lille forbruk. Lovise la sine penger på skranken, og kassereren gjorde sine beregninger. Han tok sitt, og skjøv pengene Lovise skulle ha tilbake til henne. Denne fremgangs måten undret hun seg sterkt over.

Når hun hadde bedt om å få «rentepenger», hvordan kunne det da ha seg at hun fikk «kupenger»? Udugelige bankfolk burde få «sparken!» 

-42-


Det er mer å lese om dette i «Øst i kroken» og litt vestover. 

Kart fra 1796

-43-

Veier fra (Eljeton) Elgetun, Myrseter og videre.

Den eldste veien vi kjenner øst/vest, gikk om Elgetun. Fra Elgetun gikk det en vei sørover til (Eng), Engen (Braaten) Bråten til (Lintoe) Linto.

Fra Elgetun gikk det også en gammel vei nord/østover, på nordsiden av (Aakertjern), Moentjern, der det på denne strekningen finnes noen fine steinfyllinger over noen skråfjell, med avkjøring til Borgås (Borgaas) og Moen, deretter videre til (Myrehaugen), Myrseter som ligger i sørenden av Hungervannet. Der var det et kryss

. Nordover kom en til plassen Tunskog som ligger i nordenden av (Hungervandet) Hungervannet. Rett fram kom en til Aadahl der en nordover kunne komme til Falla og videre til (Fillingen) Fjellengen som ligger ved veien som kommer fra Hedemarken. Men Fortsetter man rett fram, kommer man til søndre Klerud. Hvis en der tar av til høyre, kommer en til Falkenberg. Ved Falkenberg kan en ta til høyre, og da kommer man til Rødenes kirke. Hvis man kjører rett fram ved søndre Klerud, kommer en til nordre Klerud. Videre kommer man til Tommelsrud og Sannum. Etter Sannum ser det ut til at det går en vei til høyre til Glansenberg, forbi Moserud til Rakkestad. Der i området kan det se ut som at det har vært en mulighet til å komme over Rødenessjøen til (Krok) Kroksund.

Men litt tilbake til Myrseter og litt sør/øst: der deler veien seg videre østover, men de går sammen igjen ved Myra. Der kommer en videre til (Wiggeby) Vikeby, der en kommer ut på hovedveien som går nord/sør langs Rødenessjøen. Sørover går det vei til Kind og videre til Ørje. Tar man derimot av nordover, kommer man til Falkenberg og videre over kommune grensa til Høland. 

-

44-


Kart fra 1796

Fra Bjerke ved Lundebyvannet til Kallak/Ørje

Fra Bjerke ved Lundeby følger man kongeveien et lite stykke til der den svinger til venstre over Lundebyelva. Der fortsetter denne veien, eller kanskje helst en sti, rett fram forbi (Slorebye) Sloreby, (Torke-rud) Tulkerud til (Lintoe) Linto. Videre

går veien forbi Sverkebråten over kommunegrensa til Holsteen i Rødenes, Funderud til Kirkeng der den munner ut i den eldste veien vi kjenner videre til Ørje.

-45-

 Kart fra 1796


Vei fra Sekkelsten i Askim og østover.

Fra Sekkelsten gikk det en vei til Fusk (kanskje omtrent hvor

Fv. 128  går i dag) hvor det var et kryss som nå. Nordover, men også østover mot Wigen og videre til (Kragen) Kråka der vi kommer inn på den eldgamle veien fra Askim og videre østover. Videre over bekken som er grensen til Eidsberg og til Næringsrud, der den eldgamle veien går østover, men vi skal sørover til (Weierud) Vegarud og ut på veien mellom Lekum og Slitu.

-46- 

Kart fra 1817

Fra Kråka til Sulerud

Fra Kragen «Kråka» gikk det en vei sørover til (Skanstad) Skakstad, gjennom gården (Kjesrud) Kjeserud over Mo

ensbekken og ut på veien mellom Sekkelsten og Lekum ved Sulerud.

-47-

 

 

 Kart fra 1817

Fra Bekkevar til Lekum

Fra Bekkevar tok det av en vei som gikk forbi Høyden (der det gikk av en sti over Moensbekken til plassen (Dalbue) Dalbu). Videre fra Høyden gikk veien videre til (Degonlykke) Damlykkja og over Moensbekken til Tykerud og videre ut på veien til Lekum.

Ved (Degonlykke) Damlykkja gikk det en vei sørover til (Hæstehagen) Hestehagen/Haga/Bekkehytta og videre ut på veien til Lekum. 

-48-

 

Kart fra 1817

Fra Slitu til Fusk.

Fra Slitu gikk det en vei nordvestover til Bekkevar og videre forbi (Kjesrud) Kjeserud, over kommunegrensen til Askim og videre til (Foush) Fusk

-49-

 

Kart fra 1817

Flere veier fra Slitu.

Fra Slitu og rett sørover gikk veien til Nord-Moen og videre over Moensbekken, forbi (Næset) Neset til Aas. Derfra gikk veien igjen over ei praktfull bru over Moensbekken til Fjøs og munner ut i veien fra Slitu til Lekum.

Fra Slitu gikk veien østover til Sletner. Der delte veien seg

. Den ene gikk nordover til øvre Sletner, videre til Almark og Togrind, litt sør for Øyerudkrysset.

Den andre veien gikk til Steinbråtan. Der delte veien seg. Sørover gikk den til Skaugen, videre til Opdahl og til Løvaas. Der de

lte veien seg, til høyre til Sandbekk og videre til Nord-Moen, og til venstre til 


-50-

Østre Garseg. Fra Steinbråtan gikk veien rett fram østover til Brennemoen. 

Noe om Sandbekk

Johan Johansen, sønn av Lars Johansen som var husmann på Sandbekk, var av de første som reiste til Amerika, reiste med en seilskute. Han holdt seg selv kosten under reisen, og hadde som proviant en stor kasse flatbrød. Før sin Amerikareise hadde Johan arbeide som husmann hos Lund på Sletner og bodde på Sandbekk. Under arbeid i potetåkeren fant han en metallholk og en metallplate. Dette ble ikke aktet noe på, og holken solgte han til lærer Hannisdal for 4 skilling. Det ble imidlertid oppdaget at det var gull i holken, og for holken og platen fikk han så mange penger at han på foranstående måte kom seg over til Amerika.

 

Mye mer er å lese på www.kulturminnekart.no 

-51-



Kart fra 1817

Fra Steinbråtan via Brennemoen og Østreng til Momarken, og Østreng til Folkenborg

Fra Steinbråtan og østover kom man til Brennemoen. Derfra svingte veien sørover og passerte Øierud, før en kom til nordre og søndre Brødremoen. Christian Christensen het en gutt som ble født i Askim 

-52-

17.4.1846. Han viste tidlig at han hadde anlegg for handel, og like etter konfirmasjonen begynte han som skreppekremmer. Senere fortsatte han sin handelsvirksomhet på Øierud, som var en plass under vestre Brødremoen. En må regne med at da byggingen av jernbanen startet i 1879 var det flere hundre som handlet i den vesle krambua på Øierud. Thorine (kona hans) fortalte at hun fikk brød fra fire bakere, og enda bakte hun selv 200 brød i uka for å dekke etterspørselen.

Da jernbanen var ferdig utbygd, så nok Christian at beliggenheten til forretningen ikke var den beste, så da fikk han leie et stykke av østre Næringsrud beliggende i krysset mellom fylkesvei 128 og Ultvedtveien, og denne tomta ble kalt Øierud. Der bygde han et hus hvor han fortsatte med handel. Dermed har vi også fått en forklaring på navnet på dette krysset.

I boka Haakon nr.1 2018 kan man lese mye om Christian og også om hvordan han fikk navnet Zulukongen.

Fortsatte man rett fram ved Øierud, kom man til Østreng der veien delte seg. Tok man der til høyre, kom man over Narvestaddalen til Narvestad/Mustorp/Folkenborg, men tok man til venstre, kom man til Saribakke og Momarken. 

-53-

Kart fra 1817

Fra Morkampen til Haug eller til Grøpopp

Like nord for Eidsberg kirke lå (Murukamp) Morkampen. På et kart fra 1796 ser vi at det tok av en vei ved Morkampen og gikk ned til Lekumelva, der det var ei kvern. (Det var ikke mulig å kjøre over demningen), men vi ser på kartet at etter passeringen av elva, går det av en vei som gikk ut på hovedveien fra Lekum til Askim, rett gjennom gården Haug som var gjestgiveri på den tiden. Etter passeringen av elva gikk det også en vei forbi husmannsplassen (Groop) Grøpopp og videre ut på den samme veien litt nordafor. 

-54-

 

Kart fra 1796

Fra Ås/Fjøs til Folkenborg – Fra Holene til Narvestad

Fra Ås gikk det en vei nedover bakken, østover over ei praktfull hvelvbru over Moensbekken og opp bakken til Garseg. Deretter fortsatte den over Rustadelven, som den ble kalt på den tiden, og opp til Langnæs vest og videre til Langnæs øst. Deretter skrådde den mer sørover og fortsatte bak husene på Mustorp og opp til Folkenborg.

Holene var en plass som lå under Mustorp i 1800-åra, og husmannen der gikk hver dag til Mustorp for å arbeide. Vi kan følge stien fra Holene ned til elva. Der gikk han over ei klopp til Kloppneset. Deretter gikk han langsmed elva til han kom til veien som kom fra Langnes vest, bort til møllene og sagene i bunnen av Narvestaddalen. Den veien krysset han og fulgte deretter veien som kom fram til Narvestad. Da var det ikke langt igjen til Mustorp.

Alle disse veiene både fra: Ås, Fjøs, Mustorp og Narvestad og området rundt omkring var kanskje veier mange brukte for å komme til sag og mølle da disse ikke hadde så veldig bratte bakker. 

-55-

Kart fra 1796

Vinterveier i Eidsberg/Hærland

Det var på vinterveiene

, med bruk av sleder, at det var lettest å komme fram i gamle dager, både for vanlige trafikkanter, men ikke minst for transport av tømmer og plank eller andre tunge gjenstander. Disse veiene ble da anlagt for det meste over myrer og tjern der det var sikker is, eller andre steder der det var lettest å komme fram, helst uten noen høydeforskjeller.

På kart fra 1854 ser vi noen av de vinterveiene som var her i Indre Østfold. Tendensen var at langs alle vassdrag, både store og små, ser vi at der var det vinterveier. 

-56-

Langs Glomma starter det en vintervei ved Lysaker, og den følger Glomma helt til Sarpsborg. Det samme gjaldt Rødenessjøen, der vi ser vintervei langs sjøen helt til Ørje. 

Vintervei Lysaker - Sarpsborg. Kart fra 1854 

-57-



Vinterveier Rødenessjøen. Kart fra 1854 

Det startet en vintervei ved Hærland kirke og gikk østover til Berger, der var det et kryss der den ene veien gikk sørøstover langs bekken til Løken, derfra rett over Lundebyvannet, videre nord for Elgeton, over Moenstjern, forbi Myrås, over Rødenesgrensa til Grav, forbi Kinn og rett ut til vinterveien som gikk langs Rødenessjøen.  I krysset ved Berger gikk den andre veien nordøstover til Ørken og videre til Hedemarken. Der var det et kryss der den ene veien gikk 

-58-

østover, passerte grensen til Rødenes der den passerer Berg, Vestby og Klerud, før den kom ut på Rødenessjøen.

 

Vinterveier Herland. Kart 1854 

Tilbake til Hedemarken. I krysset der tar det av en vei sørover. Midt på Skinnerudtjernet går det av en vei til venstre til Stensrud og Hedemarkenhytta. Den andre veien følger vassdraget oppover og munner ut i den andre veien midt på Lundebyvannet. 

Vinterveier Herland 2. Kart fra1854 

-59-

Fra Trømborg til Dynjan

I Trømborg har vi ikke funnet noen annen vintervei enn fra Trømborg kirke til Dynjan.

Vintervei Trømborg kirke - Dynjan, kart fra 1854

 


Den eldste hulveien gjennom Eidsberg fra Mysen til Grønsund

På kart fra 1796 ser vi at den gamle veien fra Stockholm til Christiania deler seg ved Opsalåsen, der den ene går mot Momarken og videre vestover, og at den andre hulveien fortsetter over Opsalåsen og ned til Mysen.

På kartet ser vi at veien kommer over Opsalåsen og stanser ved søndre Mysen, eller Mysii som stedet hette på den tiden.

Nå vet vi at ved Bjerkelunden og Tusenårsstedet i Mysen, er det helt tydelig at det går en hulvei er fra dette stedet og ned til Mysenelva, 

-60-

eller Rustadelva som den kaldes på den tida. På dette stedet er det også mange gravhauger. 

Hvis vi ser på det nevnte kartet, ser vi at hulveien ved Bjørkelunden flukter helt med restene etter den hulveien som vi tydelig ser oppover i bakken fra Småbruveien og videre sørover.

Nå har vi en teori om at det kanskje var Glomma som var målet for hulveien, enten ved Lekum eller Grønsund.

Nå kan det helt sikkert være mange muligheter for å nå dette målet, men vi har valgt ved bruk av kart fra 1796 å se på de veiene som

er lettest å bruke.

Når de hadde passert Mysenelva og bakken opp på platået ved Skjølvethytta, kan vi følge en vei som fortsetter sørvestover til Berg. Der munner denne veien ut i en gammel vei fra Haga til Trømborg. Der velger vi å følge denne veien vestover til Haga, selv om det kan være flere muligheter. Når vi passerer Kløntorp- og Duserudområdet, finnes det flere gravhauger, noe som indikerer det vi tror er en meget gammel vei. Nå er ikke veien så lang forbi Holtved og fram til Haga, der vi kommer ut på hovedveien fra Mysen til Eidsberg kirke. Ved Eidsberg kirke finnes det flere muligheter.

Det er kanskje kortest vei til Lekum og Lekumevja, selv om det ganske sikkert er litt for bratt ned til elva.

Mest aktuelt er kanskje å ta veien forbi Foss, Melleby, Salmonrud og ned til Grønsund, der det er lett å komme ut på Glomma som vi tror kunne være målet for å komme ut til havet eller hvor det kunne være.

Den tredje muligheten kunne være å fortsette sørover fra kirka til Huseby og Husebyevja, Lysaker eller kanskje minst sannsynlig helt ned til Skjørshammer.

-61-


Kart fra 1796

Fra Haga til Trømborg kirke

Litt sør for Haga tok veien av østover fra veien mellom Folkenborg og Eidsberg kirke. Det kan se ut til at det var en trafikkert vei, en kløv-/ hulvei, eller kanskje helst at den etter hvert ble en kjerrevei. Etter at den passerer en bekk og ei grind, som det var mange av, kommer vi fram til (Holtved), Hotvet, der veien går tvers gjennom gården. Så passerer vi Kløntorphytta som lå på nordsiden. I den senere tid har den blitt flyttet, for nå ligger den på sydsiden av veien. Deretter kommer vi til Kløntorp som også lå på nordsiden, men som lå et lite stykke fra veien. Der krysser den stien fra Folkenborg til Duserud, passerer en bekk før vi kommer til store (Schiøltvet) Skjøltvet, som også lå på nordsiden. Derfra gikk det en sti, kløvvei, sørover til lille (Schiøltvet) Skjøltvet. Etter Skjøltvet passerer vi igjen den samme bekken før vi kommer til Berg, der veien gikk helt inntil gården. Passerer plassene Berghytten og Nylena før vi kommer til Smerkerud.

Litt sør for Smerkerud gikk det av en vei østover som kom fram til hovedveien til Rakkestad midt mellom gårdene nord og søndre Bøhler. 

-62-

Ved Berg tok det av en sti som gikk forbi gårdene Holt, Jahren og østre Smerkerud, før den kom ut på veien igjen ved Smerkerud.

Så fortsetter veien helt inntil østsiden av åsen, forbi Lytomt, og ved Haltorp kom den ut på hovedveien fra Mysen til Rakkestad.

 


Kart fra 1796

-63-

Fra Mysii – Mysen til Trømborg kirke, og fra Folkenborg og sørover.

Fra (Mysii) Mysen var det to veier som munnet ut i denne veien mellom den tids Haga og Trømborg kirke.

Den ene tok av fra dagens Småbruveien, akkurat der ved brua over Mysenelva, og fortsetter sørover, oppover en bratt bakke. I den senere tid er det anlagt en vei der, men ved siden av ser vi tydelig restene etter den gamle hulveien. Når den kom opp på platået der Skjølvethytta ligger, fortsatte den en liten strekning før den krysset en bekk, der det var svært bratt på begge sider, og fortsatte videre der mellom to jorder fram til Berg, der den  munnet ut i den nevnte veien.

Den andre tok av til høyre fra veien til Trømborg, før Randem- bakken. Der fortsatte den rett gjennom gården Holm. (Der tok det av en sti nordover til (Nyegaard) Nygård). Etter Holm fortsatte den til den krysset veien mellom Holt og Jahren, før den også munnet ut i den nevnte veien ved Nylenna.

Fra Folkenborg tok det av en vei sørover et stykke før den delte seg, der den ene gikk til Kløntorp og ut på veien mellom Folkenborg og Trømborg, den andre gikk forbi Skjøltvet og ut på den samme veien.

Mellom Kløntorp og Duserud ser vi den dag i dag mange gravhauger, noe som indikerer at dette var en meget gammel vei. 

-64-


Fortsetter på neste fane, del 2











 



 

 



 

 

 


 

Kontakt oss

Klikk her for å gå til kontaktskjemaet

 Neste møte

:

ALLE MØTER ER UTSATT INNTIL VIDERE!